Arktiske vaktposter til hjelp i overvåkningen av polare endringer

3 juni 2005

Det er bitende kaldt, og vinden synes å blåse gjennom duffelcoaten. Euronews har tatt med kameraene til det øde, arktiske landskapet i Svalbard-øygruppen. Nordpolen er knappe 1 000 km borte.

Det er midnatt, og et spøkelsesaktig lys bader Longyearbyen, viktigste bysamfunn på øygruppens største øy, Spitsbergen. Etter ti kilometer på en svinget og ofte farlig vei er gruppen kommet til et platå med noen merkelige, kuleformede strukturer i den dype sneen.

Stedet er Europas nordligste satellittstasjon, Svalsat, som eies og drives av Kongsberg Satellite Services. Stasjonen brukes av så vel ESA som andre romorganisasjoner, og Veronika Ekstrand, en av ingeniørene, viser oss rundt.

”En polbanesatellitt dekker begge polområder og gjør 14 omløp i døgnet,” forklarer Veronika. ”For å se en satellitt så ofte som mulig gjelder det å være nær polene. Ved ekvator vil satellitten være synlig bare én eller to ganger per døgn.”

Svalsat-stasjonen mottar, lagrer og videreformidler satellittdata til operatøren, men kan også sende kommandosignaler, kanskje for å programmere satellitten til å observere spesielle områder eller fenomener. (ESA´s hoved-mottakerstasjon er i Kiruna, Sverige.)

ESA´s åtte tonns monster, Envisat, har for eksempel brukt sitt allværs-radarinstrument ASAR til å følge verdens største bevegelige flate, isfjellet B15, omtrent på størrelse med Luxemburg. Det brakk av isplatået i Antarktis for fem år siden.

”Isfjellet har drevet rundt i Antarktis i flere år,” sier Veronika Ekstrand og viser Envisat-bilder av ”beistet” på en dataskjerm. ”Det er uhyre interessant å følge dets bevegelser og hva slags skade det kan utrette.”

Professor Olav Orheim

Er et slikt enormt isfjell en følge av global oppvarming? Forskerne har ulike syn.

”Dette hender så sjelden at vi ikke kan knytte det til en spesiell klimaendring,” sier professor Olav Orheim, direktør for Norsk Polarinstitutt. Hans høyest prioriterte oppgave er å studere det arktiske havområdet med årstidsvariasjoner og følgene av menneskelige handlinger.

”Det vi nå ser er en hurtig forandring i mengden av sne og havis i Arktis som følge av klimaendringer. Når bakken med mindre sne blir mørkere, absorberes mer solstråling slik at den blir varmere og smelter enda mer sne,” forklarer professor Orheim.

”Ved at menneskelig aktivitet kommer i tillegg til drivhuseffekten, kan klimaet endre seg fra kortere til lengre perioder mellom istider. I fremtiden kan vi få 6-8 grader høyere temperaturer enn i de varmeste periodene på Jorden de siste 20-30 millioner år.”

Høyere temperaturer vil også forandre havstrømmer slik som Golfstrømmen. Dermed vil polområdene, som har en regulerende virkning på Jordens klima, forstyrres.

Alle aspekter av naturen blir påvirket. Dyr- og fuglearter vil trekke eller forsvinne slik professor Kjetil Eiane ser det. Han er spesialist på marin mikrobiologi ved UNIS (Universitetsstudiene på Svalbard) i Longyearbyen. Eiane mener at enhver reduksjon av aktiviteten i Arktis vil bli kompensert ved en større biodiversitet andre steder.

”Jeg tror at virkningen av et mindre isdekke i Arktis hovedsaklig vil redusere størrelsen på habitatet for mange virkelig arktiske arter. Men samtidig vil sannsynligvis nye miljøer gi mulighet for større produksjon i lengre deler av året.”

Andre observatører peker på fordelene ved en global oppvarming. Nye skipsleder kan åpnes, og det kan bli enklere tilgang til spesielle naturressurser. Regioner som stort sett er ubebodde på grunn av et barskt klima kan bli tatt i bruk.

CryoSat front view

For å motvirke, tilpasse seg eller til og med trekke fordeler av Moder Jords klimautvikling, er det nødvendig å forstå. Her bidrar jordobservasjon fra satellitter. Envisat har observert polområdene siden 2002, og får snart selskap av Cryosat, en satellitt spesielt konstruert for isobservasjon.

Og på forblåste Spitzbergen vil Svalsat-stasjonens kupler uforstyrret fortsette sin polare vakttjeneste.

Copyright 2000 - 2014 © European Space Agency. All rights reserved.