EVA – ikke akkurat en spasertur i rommet

Aktivitet utenfor et romfartøy i bane handler ikke om astronauter som flyter i vektløs tilstand mens de nyter et fantastisk utsyn over Jordens lyse overflate, horisonten og den dype, sorte himmelhvelvingen. Den har intet med en spasertur å gjøre, men er for det meste hardt arbeid i et uvennlig miljø ned et nesten absolutt vakuum og temperaturer fra opptil 120 grader i direkte sollys til så meget som minus 160 grader i skyggen. Uten beskyttelse av en romdrakt ville et menneske dø på under et minutt, og en flenge i drakten kan være fatal.

Det å forflytte seg til et arbeidssted er forholdsvis enkelt med en styrbar robotarm eller en kran, ikke så enkelt når man er henvist til bruk av armene med rekkverk, håndtak eller hva annet man kan gripe fatt i. Astronauten vil være vektløs, men han eller hun inni en omfangsrik romdrakt med et trykk-, ventilasjons- og kjølesystem i en ryggbeholder utgjør til sammen en god del masse og dermed treghet. For å starte en bevegelse, hindre uønsket avdrift eller stoppe trengs muskelkraft, og selv om trykket i drakten er lavere enn vanlig atmosfæretrykk eller trykket i en romstasjon, går ytterligere krefter med til å bøye et ledd som ikke er mekanisk.

Forankring

Selve arbeidet er nesten umulig å utføre hvis kroppen ikke er skikkelig forankret. Det beste er å bruke fotstropper slik at armene er fri – uten forankring vil selv det å løsne en mutter på en bolt med en skiftenøkkel være vanskelig: Bruk av kraft i én retning ville dreie kroppen motsatt vei.

Det å forflytte seg, holde kroppen i ro og selve arbeidet blir ofte anstrengende selv med spesialverktøy, og en av oppgavene til systemene i ryggbeholderen er å fjerne varme og fuktighet utviklet av en svett astronaut. Dette gjøres vanligvis ved å sirkulere kaldt vann gjennom et nettverk av slanger i et undertøy like inntil huden. Uten slikt vannavkjølt undertøy kunne perspirasjon kunne kondensere på innersiden av hjelmens ansiktsplate – som ikke lar seg tørke av.

Trening

Grundig trening er viktig for en vellykket gjenomføring av de fleste EVA-oppdragene. For mindre jobber kan verktøy og prosesser prøves i 20-30 sekunders vektløshetsperioder under parabelflyvninger med hurtige transportfly, men for mer tidkrevende og vanskelige jobber er det bedre å bruke store vannbassenger.

Her kan en astronaut i en romdrakt utstyres med ekstra vekt for å utbalansere oppdriften. Med andre ord – han eller hun vil verken stige eller synke i vannet. Det er imidlertid viktig å være klar over at astronauten ikke vil være vektløs. Personen inni drakten føler fremdeles vekten av kroppen, og verktøy som glipper ut av hendene vil synke. Dessuten fører vannmotstanden til at bevegelser endres. Men et anlegg for nøytral oppdrift er likevel et godt hjelpemiddel når det gjelder trening i bruk av rekkverk, håndtak, fotstropper, verktøy og prosedyrer.

Nær Johnson Space Center i Houston har NASA et digert basseng for trening i nøytral oppdrift. Navnet er Sonny Carter Training Facility, og bassenget rommer 22,7 millioner liter vann som, hva kvalitet angår, er bedre enn det som er tilgjengelig i de fleste hjem i området. Bassenget er 62 m langt, 31 m bredt og 12 m dypt, tilstrekkelig for installasjon av romstasjon-seksjoner for EVA-simuleringer.

Som en tommelfingerregel trener astronauter ti timer i bassenget for hver EVA-time planlagt i rommet. Christer Fuglesang vil følgelig ha tilbrakt en masse tid i Sonny Carter Training Facility som forberedelse til STS-116 ferden i Discovery.