Fra murstensmåne til romlaboratorium – romstasjonenes historie

Spider Space Station Concept
Romstasjoner formet som ringer var inne på 50 og 60 tallet. De roterte for å skaffe et kunstig gravitasjonsfelt, og kunne ha seksjoner med lav gravitasjon nær navet.
21 november 2006

Helt siden menneskene for alvor begynte å forestille seg reiser i rommet, har romstasjoner vært et populært tema. Ideene har endret seg, og har ofte avspeilet forskjellige epoker. Men mange har også vært bemerkelsesverdig fremsynte.

En av de første som nevnte en romstasjon, var den amerikanske presten og forfatteren Edward Everett Hale. Den han skrev om skulle bygges av mursten og skulle hjelpe sjøfarere å navigere. Året var 1869, omtrent på samme tid som Jules Verne sendte sine eventyrere rundt Månen.

Den første som snakket om romstasjoner slik vi kjenner dem i dag, var muligens den transylvanskfødte tyske rompioneren Hermann Oberth i 1923. Oberth foreslo at man skulle plassere en romstasjon i en 1 000 km høy bane og at den skulle brukes til å observere både stjernene og Jorden, bistå ved redningsoperasjoner, benyttes til meteorologiske observasjoner, observasjoner under militære konflikter og som drivstoff-fyllestasjon for lengre romferder. Stasjonen skulle betjenes av mindre forsyningsraketter. Det ble senere opp til en av hans elever, Wernher von Braun, å realisere mange av Oberth´s ideer.

På omtrent samme tid skrev to offiserer i den østerriske hæren, baron von Pirquet og Hermann Noordung, om liknende romstasjoner. Disse stasjonene skulle utstyres med solpaneler, og Noordung var den første som beregnet en geostasjonær bane. Hans romstasjon var ringformet, noe som senere ble svært alminnelig – ikke minst i science fiction.

To kokker og fire ordonnanser

Vektløshetsproblemet var forutsatt tidlig. Vanligvis tenkte man seg problemet løst ved å sette stasjonen i rotasjon, altså ved å skape et kunstig gravitasjonsfelt. Den roterende, ringformede romstasjonen i 2001 – en romodyssé har dannet skole, og hadde blant annet von Braun som tilhenger.

Engelskmannen H.E. Ross foreslo i 1949 at man skulle sende opp en romstasjon i deler og sette dem samen i rommet. Og tidstypisk foreslo han en besetning på 24, som ikke bare besto av ingeniører og forskere men også to kokker og fire ordonnanser.

Like før oppskytningen av den første romstasjonen i 1969 spurte Gerard O'Neill – pilot, Apollo-kandidat og professor i fysikk – om en planetoverflate var det best egnede stedet for opprettelse av kolonier utenfor Jorden. I stedet foreslo han å bygge kilometerlange sylindre som roterer slik at hundretusener av mennesker som bor der får et kunstig gravitasjonsfelt. I O´Neill's kjøvann har det vokst opp en verdensomspennende organisasjon som kaller seg L5 Society. Navnet kommer fra det punktet i Jorden-Månen systemet O´Neill anså som det beste for plassering av romkolonier.

Sovjetunionen først – igjen

NASA, opprettet i 1958, begynte tidlig å studere romstasjoner, og regnet med å ha en oppe omkring 1970. Dermed hadde USA vært først ute, men slik skulle det ikke gå. Æren tilfaller Sovjetunionen og Saljut 1, som ble skutt opp 19. april 1971. Stasjonen hadde en lengde på 20 m, en diameter på 4 m, en masse på 18 tonn og et effektivt volum på 90 kubikkmeter. Den fikk besøk av en besetning som i løpet av 23 dager utførte en serie vitenskapelige og tekniske eksperimenter. Saljut 1 kom inn i atmosfæren og disintegrerte etter et knapt halvår i bane.

To år senere, 14. mai 1973, ble den amerikanske romstasjonen Skylab skutt opp. Med en lengde på 36 m, en diameter på 6 m, en masse på 76 tonn og et volum på 360 kubikkmeter var Skylab betydelig større enn Saljut 1.

Skylab – pioner med problem

Skylab var ikke problemfri og faktisk så nær en katastrofe som det gikk an å komme. Ytterhuden, som skulle beskytte mot mikrometeoroider og sterkt sollys, ble revet av under oppskytningen. Det samme ble ett av de to solcellepanelene. Deler av ytterhuden kilte dessuten fast det gjenværende solcellepanelet. Dermed var stasjonen, da den nådde sin bane, nesten helt uten strømforsyning.

I løpet av sitt 28 dager lange besøk lyktes den første besetningen med å gjøre Skylab operativ slik at det kunne utføres eksperimenter og observasjoner. Den andre besetningen fortsatte både reparasjonene og det vitenskapelige arbeidet under sitt opphold på 59 dager. Tredje besetning ble skutt opp 16. november 1973 og var oppsiktsvekkende lenge i rommet – 84 dager. Alle tre Skylab-besetningene slo da gjeldende oppholdsrekorder.

Deretter var det meningen at Skylab skulle sveve i dvale til romfergeflyvningene kom i gang i 1979. Men romfergeprogrammet ble forsinket til 1981, og Skylab var i for dårlig forfatning til ekstra innsats. Stasjonen møtte derfor sin skjebne 11. juli 1979 i møtet med atmosfæren. Mesteparten brant opp, og de delene som nådde bakken havnet i Australia – der et distrikt bøtela USA 400 dollar for forsøpling.

Saljut og Mir

Space Shuttle docked with Mir
Mir var den første romstasjonen som ble sendt opp i seksjoner og satt sammen i bane, selv on ideen var lansert for mer enn femti år siden. Mir var også det første storskala internasjonale samarbeidsprosjektet i rommet.

Det sovjetiske Saljut-programmet fortsatte med både sivile og militære versjoner. Saljut 7, som ble skutt opp 19. april 1982, hadde besøk av 72 besetninger med sovjetiske og internasjonale romfarere. Stasjonen var bemanne i til sammen 1 697 dager, og en rekke kosmonauter slo Skylab´s oppholdsrekorder opptil flere ganger.

Mir, etterfølgeren til Saljut-serien, var det første internasjonale samarbeidet på romstasjonområdet med amerikanske, europeiske og andre romfarere i tillegg til sovjetiske. Stasjonen var også den første skutt opp i seksjoner, selv om de siste i Saljut-serien begynte å eksperimentere med dette.

Den første Mir-seksjonen ble skutt opp 19. februar 1986, den siste 23. april 1996. I sin endelige versjon hadde Mir en masse på ca. 130 tonn og var 35 m lang.

På begynnelsen av 1990-tallet besluttet det som da var blitt Russland at det var for dyrt å drive Mir. Stasjonen ble derfor dirigert ned i atmosfæren over Stillehavet 23. mars 2001. På det tidspunktet hadde imidlertid USA´s visepresident Al Gore og den russiske statsministeren Viktor Tsjernomyrdin besluttet at de to landene skulle samarbeide om det som ble Den internasjonale romstasjonen, ISS. Den første ISS-seksjonen ble skutt opp i november 1998 og den første 'riktige' seksjonen – opprinnelig konstruert for Mir 2 – 12. juli 2000. Første besetning ankom 2. november 2000. Nå, seks år senere, kommer en svensk ESA-astronaut på besøk.

Copyright 2000 - 2014 © European Space Agency. All rights reserved.