Galileo åpner på Svalbard

Galileo er det nye europeiske navigasjonssystemet. Den første satellitten i systemet skytes opp senere i år.

Svalbard ligger på mer enn 78 grader nord, mindre enn tusen kilometer fra Nordpolen, og har flere isbjørner enn fastboende folk.

Svalbard satellittstasjon, eller SvalSat, er i dag bakkestasjon for flere av jordobservasjonssatellittene som går i polar bane, inkludert ESAs Envisat og ERS-2.

Bakkestasjon i ekstremt klima

SvalSat vil fungere som sensorstasjon (GSS) for å kontrollere at tidsangivelsen og posisjonen til Galileo-satellittene er helt nøyaktige.

SvalSat vil også fungere som opplesingsstasjon og overføre meldinger om korreksjoner til satellittene når det trengs. Bakkestasjonen vil øke den generelle nøyaktigheten av Galileo-systemet.

Vanligvis er bakkestasjoner utstyrt med kraftig luftkondisjonering for å håndtere varmen fra instrumentene og det elektriske anlegget, men det er ikke nødvendig i Svalbards arktiske miljø.

Veien fra bakkestasjonen til Longyearbyen, det største samfunnet på Svalbard, er ofte stengt på grunn av det ekstreme været i Arktis. Derfor har den 23 mann store gruppen av ingeniører som sørger for at SvalSat er i drift 24 timer i døgnet, et helikopter til rådighet.

Tre Galileo-stasjoner på norsk jord

SvalSat ble etablert av Norsk Romsenter i 1997. Siden 2002 har stasjonen vært eid og drevet av Kongsberg Satellite Services (KSAT).

Stasjonen på Svalbard er den ene av totalt tre Galileo-bakkestasjoner på norsk jord. De to andre er den norske Troll-stasjonen i Antarktis. Den tredje stasjonen skal bygges på Jan Mayen, som ligger mellom Island og Svalbard.

De tre stasjonene har blitt eller skal bygges, vedlikeholdes og opereres av KSAT og deres ekspertise på å drive satellittstasjoner i det krevende polare miljøet.

Galileo på bakken

Galileo-systemet består av mye mer enn satellittene i rommet. Infrastrukturen som ESA har på bakkenivå spenner over hele verden og sikrer at Galileo-systemets angivelse av tid og posisjon hele tiden er pålitelig.

Navigasjon ved hjelp av satellitt krever at brukernes mottakere beregner tiden og stedet som signalet ble sendt fra med ekstrem nøyaktighet.

Derfor er satellittene i Galileo utstyrt med atomklokker. Men både de og satellittenes baner kan variere på grunn av ytre påvirkninger som sollys og tyngdekraft.

Derfor sjekker ESAs nettverk av bakkestasjoner hele tiden satellittenes klokker og baner for avvik. Må satellittene å korrigeres, gjøres det ved hjelp av signaler som sendes til satellittene.

Hele Galileo-systemet kan sees på som en gruppe ekstremt nøyaktige klokker som selv kan gi tilbakemelding om de går for raskt eller for sent.

Galileos bakkesegment består av:

Kontrollsenter for Ground Mission Segment (GMS) - ligger i Fucino i Italia, og sørger for at navigeringssignalene er helt nøyaktige. Kontrollsenteret behandler store mengder navigasjonsdata raskt, hele døgnet gjennom, på bakgrunn av informasjon fra Galileos verdensomspennende nettverk av sensorstasjoner.

Kontrollsenter for Ground Control Segment (GCS) - ligger i Oberpfaffenhofen i Tyskland, og overvåker og kontrollerer konstellasjonen av Galileo-satellitter, i høy grad automatisk. I fremtiden vil begge disse kontrollsentrene ta seg av både GMS- og GCS-kontroll slik at de to systemene kan bakke hverandre opp med synkronisering av data i sanntid.

Sporings- og telekommandstasjoner - den ene ligger i Kiruna i Sverige, den andre på Kourou i Fransk Guiana i Latin-Amerika. Disse sørger for forbindelse med satellittene som en del av GCS-kontrollen.

Opplesingsstasjoner – Svalbard er den nordligste stasjonen i nettverket av stasjoner som sørger for opplesing av nye navigasjonssdata i GMS-kontrollen. De andre stasjonene ligger på Kourou i Fransk Guiana, Reunion Island utenfor Madagaskar, Nouméa i Ny-Caledonia og på Papeete i Fransk-Polynesia i Stillehavet.

Sensorstasjoner – et globalt nettverk som samler signaler sendt av satellitter for å synkronisere klokkene og spore banene til Galileo-satellittene som en del av GMS-kontrollen.