Iskaldt støv i galaksen – de første bildene fra Planck
De aller første bildene fra ESAs romteleskop Planck viser et teppe av gigantiske tråder av iskaldt støv som strekker seg utover i galaksen. Disse strukturene kan være med på å avsløre kreftene som former galaksen vår og som setter i gang dannelsen av stjerner.
Romteleskopet Planck ble laget for å gi svar på noen av de største spørsmålene innen kosmologi og romforskning. Hvordan ble universet dannet? Hvordan ble galaksene til? De nye bildene fra Planck tar letingen helt ut til strukturer langt ute i galaksen.
De spektakulære bildene viser trådaktige strukturer av kosmisk støv i vårt galaktiske nabolag, det vil si rundt 500 lysår fra sola. Trådstrukturene hører til Melkeveien, som er den rosa horisontale stripen nederst på bildet. Der er også andre strukturer som ligger helt borte på den andre siden av galaksen synlige.
Ulik plassering og ulik temperatur
Fargene i bildet viser ulike temperaturer. Hvit-rosa toner viser støv som er noen titalls grader over det absolutte nullpunkt på minus 273 grader celsius. Mørkere farger viser støv på minus 261 grader, bare tolv grader over nullpunktet. Det varmeste støvet ligger langs Melkeveiens horisontalplan, mens støvet som ligger over eller under horisontalplanet er kaldere.
- Vi er ikke sikre på hvorfor disse strukturene har den formen som de har, sier Jan Tauber, prosjektforsker på Planck. De tettere delene av støvet kalles for molekylskyer, mens de mer diffuse områdene kalles for cirrus. De består både av kosmisk støv og gass, selv om gass ikke synes på bildet.
Molekylskyene og cirrusets trådliknende former skyldes nok flere faktorer. Blant annet roterer galaksen og danner spiralmønster av stjerner, støv og gass. Tyngdekraften påvirker også det kosmiske støvet. Stråling og partikkelvinder fra stjerner skyver på gassen og støvet. Magnetfelt spiller nok også en rolle, som om betydningen av disse ennå ikke er klar.
- De trådliknende strukturene finnes på både stor og liten skala i galaksen, og hvordan det kan ha seg er et stort mysterium, sier Tauber.
Områder som kan danne stjerner
De lyse flekkene på bildet er områder med tett materie der stjerner muligens kan dannes. Når disse områdene krymper, blir de enda tettere og skjermer sitt indre for lys og stråling utenfra. Det gjør at disse områdene avkjøles og faller sammen raskere, og kan dermed potensielt danne stjerner.
ESAs romteleskop Herschel kan undersøke slike områder i detalj, men det er bare Planck som kan se hele himmelen og finne dem. Herschel og Planck ble skutt opp sammen i mai 2009. De skal studere noen av de kaldeste og fjerneste delene av universet.
Planck skal se på de store strukturene i kosmos, mens Herschel vil gjøre detaljerte observasjoner av mindre strukturer, spesielt områder der stjerner dannes.
Norske forskere med på Planck
Flere forskere ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo er involvert i arbeidet med Planck. Blant annet utvikler de metoder for å skille de kosmiske signalene fra mikrobølgestrålingen som kommer fra vår egen galakse. Også observasjonene fra Planck-teleskopet vil bli brukt av de norske forskerne.
Det nye bildet er en kombinasjon av data tatt med Plancks High Frequency Instrument (HFI) på 540 mikrometer and 350 mikrometer bølgelengde. Dataene er kombinert med et bilde tatt på 100 mikrometer av satellitten IRAS i 1983.
Dataene fra HFI ble tatt som en del av Plancks aller første mikrobølgescanning av himmelen. Etter som romteleskopet roterer, sveiper instrumentene over himmelen. For hver rotasjon scanner instrumentene himmelen to ganger.
På denne måten vil Planck danne et nøyaktig kart over ettergløden av the Big Bang, det vil si strålingen som er igjen fra universets fødsel. Metoden vil også gi fantastiske bilder av universet.
For mer informasjon
Jan Tauber, Planck Project Scientist
European Space Agency
Email: Jan.Tauber @ esa.int
