Iskanten er nøkkelen

”CryoSat vil bane vei for en bedre forståelse av hva som skjer med isen akkurat på det mest interessante stedet – ved iskanten, der mesteparten av smeltingen finner sted”, sier den danske glasiologen Carl Egede Bøggild. I arbeid ved GEUS (Geological Survey of Denmark and Greenland) leder han ”Icemon”, et stort overvåkningsprogram for Grønlands-isen. Programmet bruker en kombinasjon av feltmålinger og satellittdata.

”I prinsippet vil vi foretrekke satellittdata når det er ønskelig å overvåke en storskala-utvikling. Satellittenes vanskelighet med å overvåke nettopp iskanten har imidlertid vært et stort problem”, forklarer Carl Egede Bøggild.

For å måle tykkelsen på et gitt islag, vil en satellitt sende ned et radarsignal og registrere refleksen. Men vinkelen på isen ved kanten kan være bratt, og det vanskeliggjør satellittens mulighet for å fange opp refleksen. Usikkerheten vil ofte være for stor, med den praktiske konsekvens at iskanten er utilgjengelig for satellittovervåkning. Nå har imidlertid forskergruppen bak CryoSat klart å løse problemet – den nye satellitten vil være i stand til å utføre sine målinger hvor bratt iskanten enn er.

”Etter mitt syn er iskanten det mest interessante sted for forskning. Innenlands er is meget stabil. Etter som klimaet endrer seg, er kanten stedet vi vil registrere effekten først”, forklarer den danske glasiologen.

”Amerikanske flymålinger har vist at isbreene på Grønland blir 1 m tynnere hvert år, men våre feltmålinger ved iskanten viser smelting i en enda større skala. Nå er vi oppsatt på å finne ut hva målingene fra CryoSat viser”, tilføyer Bøggild.

Ifolge en feltmåling blir breen Sermilik i Syd-Grønland 2-8 m tynnere hvert år.

Ikke hele effekten er knyttet til klimaendringer forårsaket av menneskelig aktivitet. Glasiologen sammenligner innenlandsisen med brøddeig på et kjøkkenbord: ”Vi ser en langsom bevegelse fra midten mot kanten. For innenlandsisen kan det gå tusenvis av år fra et snekorn faller i midten til det når kanten. Vi kan si at systemet har en viss innebygget hukommelse. Noe av smeltingen vi er vitne til nå er faktisk ettervirkningen av den siste, lille istiden som opphørte i andre halvdel av det 19. århundre”.

Systematisk overvåkning av lufttemperaturen har foregått siden 1875. Ved å sammenlikne temperaturnivåene med den reelle smeltingen, finner vi at omkring halvparten av smeltingen er knyttet til klimaendringer. Den andre halvparten skyldes andre årsaker – særlig ettervirkninger av den siste istiden.

Icemon programmet har påvist en redusert tykkelse over store områder av innenlandsisen. Det gjelder for praktisk talt hele iskant-sonen. En interessant detalj er forresten at en redusert istykkelse forekommer i enkelte områder selv om middeltemperaturen synker.

”Dette understreker systemets kompleksitet. Normalt ville vi bruke antall dager med temperaturer over null grader som en smelteindikator. Vanligvis er disse to faktorene sammenknyttet, men også andre ting enn temperatur kan påvirke smeltingen. Én av dem er mengden av solstråling, noe som vil kunne gi overraskende resultater lokalt”.

På tross av forventningene til CryoSat understreker Bøggild at satellitter ikke vil erstatte bakkemålinger: ”Satellitter kan gi oss et langt mer nøyaktig innsyn i mengden av smelting, men de vil ikke fortelle oss hvorfor smeltingen finner sted. For å øke vår forståelse av dette årsaksforholdet, må vi drive forskning på stedet. Vi må fortsette feltmålinger også for å verifisere det satellittene finner. Det er snakk om to forskjellige verktøy som supplerer hverandre på en utmerket måte”.