Ny viten om Mars og Titan

Flere av de nye Mars-opplysningene stammer fra Mars Express´ MARSIS (Mars Advanced Radar for Subsurface and Ionospheric Sounding), som i løpet av noen fa ukers natt-operasjoner i sommer for første gang radar-undersøkte forholdene ned til en dybde av to kilometer under overflaten på Den røde planet. Ett av funnene var en nesten sirkelformet struktur, omkring 250 km i diameter, under de nordlige, lavtliggende Chryse Planitia områdene. Sturkturen antas å være et begravet nedslagskrater som muligens rommer et tykt lag av vannisrikt materiale.

”Oppdagelsen av et stort, begravet nedslagskrater antyder at MARSIS data kan brukes til å avsløre skjulte nedslagskratre i de nordlige lavlandsområdene og andre steder på planeten”, uttalte Jeffrey Plaut, MARSIS-forsker. ”Dette kan tvinge oss til å overveie på nytt kronologien i dannelsen og utviklingen av overflaten”.

MARSIS undersøkte også, i en sektor mellom 10 og 40 grader østlig lengde, det lagdelte området som omgir Mars´ nordpol. En analyse av spesielt to radar-ekkoer indikerer forekomster av et nesten rent, kaldt vannis-lag over et dypereliggende lag av basalt. Det er til nå ikke funnet noen overbevisende tegn til flytende vann under overflaten, men forskerne understreker at letingen så vidt er begynt.

Merkelig måne

Titan-opplysningene kommer fra den europeiske instrumentkapselen Huygens, som var passasjer på den amerikanske Saturn-sonden Cassini og som skrev rom-historie ved myklandingen på den store, merkelige månen 14. januar i år.

Klare bilder tatt i høyder under 40 km avslører en spesiell verden som på flere måter minner om Jorden, spesielt innen meteorologi, overflatetrekk og det som har med strømmende væsker å gjøre. Det foreligger sterke indikasjoner på erosjon, muligens av metan.

Instrumentkapselen kom ned gjennom den tette atmosfæren i overgangssonen mellom et lyst, islignende, erodert terreng og et mørkere, lavereliggende område som kunne minne om et uttørret elveløp eller en uttørret innsjø. Selve landingen fant sted i et mørkt område. Vannis-klumper opptil noen få centimeter i diameter var spredt utover overflaten på landingsstedet, der konsistensen i bakken minnet om løs, våt sand.

Vinder blåste hovedsaklig i samme retning som Titan roterer, altså fra vest mot øst, med hastigheter på opptil 450 km/t i høyder over 120 km. Vindene avtok nedover, og endret retning nær overflaten. Et uventet vindskjær-sjikt ble registret i høyder mellom 100 og 60 km. En annen overraskelse var oppdagelsen av et ionosfærelag nummer to mellom 140 og 40 km. Den elektriske ledningsevnen nådde toppen nær 60 km, og instrumentene kan ha registret signaturen av lyn.

Dis ble registrert helt ned til overflaten, i motsetning til tidligere antakelser om at atmosfæren ville være disfri i den lavere stratosfæren, eller under ca. 60 km. For bildetagningens skyld var disen heldigvis godt gjennomsiktig under 40 km.

In-situ observasjoner av organisk kjemi og aerosoler under 150 km bekreftet tilstedeværelsen av kompliserte organiske forbindelser så vel i gassform som i fast form. Dette forsterker interessen for Titan-studier av en kjemi som kan ha gitt noe av grunnlaget for liv her på Jorden.

Argon 40 ble oppdaget også på overflaten, og er en indikasjon på at Titan har hatt og trolig fremdeles har indre geologisk aktivitet.