En av de to kjøretøyene i asteroide-simuleringen

I fremtiden kan det bli aktuelt å lande mennesker på asteroider for å undersøke disse skikkelig. Men både teknologi og mannskap må trene mye før det kan skje. Både europeiske og amerikanske forskere gjør dette ved å simulere asteroide-landing i ørkenen i Arizona.

Siden 1999 har astronauter, forskere og ingeniører fra NASA og ulike universiteter trent på både måne- og Mars-landinger i ørkenen utenfor Flagstaff i Arizona.

Simuleringene kalles for Desert RATS – Desert Research and Technology Studies. De har testet rovere, bomoduler, romdrakter, instrumenter, roboter, kommunikasjonssystemer og andre vitenskapelige og tekniske sider ved oppdrag i rommet.

Denne treningen i realistiske men ekstreme miljøer hjelper til med å forberede og planlegge fremtidige romferder. Her kan alle de involverte få verdifull erfaring med så komplekse operasjoner som det en romferd er.

I Norge testes både europeisk og amerikansk utstyr som skal til Mars av AMASE-ekspedisjonen på Svalbard hver sommer. Svalbard er et av de miljøene på jorda som minner mest om Mars, og er både svært kaldt, tørt og steinfylt.

Andre miljøer som passer for slike romsimuleringer og trening er Rio Tinto i Spania. ESA tester utstyr også her. Se lenken i menyen til høyre.

Hvordan jobbe på en asteroide

Romdrakter ble ikke brukt, men astronautene måtte likevel ta spesielle hensyn når de var ute.

I Desert RATS 2011 trente en gruppe astronauter og geologer på å lande på en asteroide og bevege seg rundt på den, til fots og ved hjelp av to kjøretøyer.

I løpet av de to ukene simuleringen varte, bodde mannskapet i en modul som skulle simulere et romfartøy lang ute i rommet. De kunne bare kommunisere med moderfartøyet og kontrollrommet på jorda.

Derfor var all kommunikasjon forsinket med 100 sekunder og hadde begrenset båndbredde.

Det er umulig å gjenskape det lave tyngdefeltet til en asteroide, men astronautene gjorde likevel sitt beste for å simulere at de beveget seg rundt på et lite himmellegeme.

For eksempel festet de seg selv til bakken når de brukte hammere for å ta geologiske prøver, for å forhindre at rekylen fra verktøyet spant dem ut i rommet.