Vandrerutene til utrydningstruede skilpadder langs havstrømmene avslørt av satellitt
Oppskytingsstedet for Europas satellitter på Atlanterhavskysten av Fransk Guyana er også utgangspunktet for en en annen og like bemerkelsesverdig reise, den utrolige vandringen til den sterkt utrydningstruede lærskilpadden.
Forskere har brukt sporingsutstyr for å følge de lange vandringene til enkeltindivider og deretter sammenlignet rutene med informasjon om havforholdene, blant annet kart over havstrømmer som genereres i tilnærmet sanntid av satellitter som ESAs ERS-2 og nå Envisat.
De har forsøkt å finne koblinger mellom de tilsynelatende tilfeldige rutene som skilpadder følger og lokale havforhold, for på den måten å utvikle strategier for å redusere den utilsiktede, men dødelige trusselen som dyphavsfiske representerer for lærskilpaddene.
Disse kjempereptilene – som kan bli 2,1 meter lange og veie inntil 365 kg – går i land en kort periode for å legge egg på strendene i Fransk Guyana og nabolandet Surinam, skilpaddenes siste gjenværende rugeplasser rundt Atlanterhavet. Omtrent ni uker senere klekkes ungene og setter kursen mot sjøen, for å komme tilbake når de er kjønnsmodne og legge sine egne egg.
Det er dessverre langt fra noen selvfølge at alle skilpaddene kommer tilbake. I åpen sjø kan skilpaddene dykke helt ned til 1230 meters dybde på leting etter mat, men som oftest svømmer de ikke dypere enn 250 meter. Dette gjør dem sårbare for linefiskernes kroker, og hundretusener av slike kroker settes over hele Atlanteren hver dag.
«Utilsiktet» fangst av lærskilpadder har bragt den 100 millioner år gamle arten til randen av utryddelse i Stillehavet og Det indiske hav. I Atlanterhavet er de mer tallrike – delvis på grunn av linefiskeforbudet for amerikanske fiskerne i de nordlige farvannene - men bestanden reduseres likevel faretruende raskt.
En rapport som nylig ble publisert i Nature Magazine, sammenfatter arbeidet som hittil er utført for å kartlegge lærskilpaddenes bevegelser i Atlanterhavet. Rapporten ble lagt frem av en forskergruppe fra det nasjonale franske forskningssenteret i Strasbourg, Louis Pasteur-universitetet, det regionale miljødepartementet i Fransk Guyana samt selskapet Collecte Localisation Satellites (CLS) i Ramonville, som spesialiserer seg på satellittbaserte systemer for posisjonsbestemmelse, datainnsamling og jordobservasjon.
I Stillehavet følger lærskilpaddene avgrensede korridorer under vandringene. Forskerne håpet at fisket kunne reguleres i de aktuelle sonene hvis bestanden i Atlanterhavet oppførte seg på samme måten.
Fra 1999 er bevegelsene til individuelle skilpadder kartlagt ved hjelp av det CLS-administrerte Argos-systemet. Systemet er basert på radiosendere som kan posisjonsbestemmes med en nøyaktighet på 150 meter over hele verden. I dag er seks amerikanske NOAA-satellitter utstyrt med Argos-mottakere, og ESAs MetOp-serie kommer til å slutte seg til systemet når den første satellitten blir skutt opp neste år.
Skilpaddenes bevegelser ble deretter plottet inn på kart over uregelmessigheter i havflatenivået som blir generert ved å samordne data fra radar-høydemåleren i ESAs ERS-2 med tilsvarende data fra NASA-CNES-satellitten TOPEX-Poseidon.
Som Envisat, er forgjengeren ERS-2 en del av en utvalgt gruppe satellitter som er utstyrt med radar-høydemålere. Ved hjelp av tusenvis av radarpulser fra havoverflaten hvert sekund kan ekstremt nøyaktige høydemålinger utføres. Uregelmessigheter i høydenivået som registreres av denne typen instrumenter, er ofte en indikasjon på havstrømmer og virvler. Varme strømmer kan ligge opp til én meter høyere enn kaldere vannmasser.
Ved å sammenligne resultatene fra flere radar-høydemålere, kan hyppigere og mer nøyaktige målinger utføres enn med én enkelt satellitt. Nå som oppdraget til ERS-2 er fullført, vil for eksempel resultater fra Envisats RA-2instrument bli kombinert med tilsvarende data fra den fransk-amerikanske Jason-satellitten og det amerikanske sjøforsvarets GFO-satellitt.
«Høydemålingene har vært svært nyttige fordi vi har kunnet kontrollere skilpaddenes bevegelser i forhold til havstrømmene,» sier Philippe Gaspar, medforfatter av artikkelen i Nature og leder for avdelingen for satellittoseanografi ved CLS. «Vi har funnet ut at skilpaddenes forhold til havstrømmene endrer seg betydelig i løpet vandringene.
Til forskjell fra artsfrendene i Stillehavet følger ikke lærskilpaddene i Atlanteren avgrensede korridorer. De sprer seg over store områder. Skilpaddene utfører for eksempel lange vandringer i rett linje, enten nordover eller mot ekvator, og de krysser havstrømmene når de støter på dem. Et eksemplar var under 500 km fra Vest-Afrika da den snudde, og et annet svømte nesten til Nova Scotia.
Når de har kommet frem til Golfstrømmen eller ekvatorområdet, har skilpaddene en tendens til å ta det mer med ro, og følger deretter frontene i forbindelse med lokale havstrømmer, områder som vanligvis er rike på marint liv.
Av nøyaktig samme årsak benytter dessverre også fiskeflåtene disse frontsystemene, så skilpaddene befinner seg på utsatte steder. Resultatene innebærer at begrensede fiskerestriksjoner i Atlanteren sannsynligvis ikke vil ha særlig betydning for utilsiktet fangst av skilpadder. Derfor bør andre løsninger overveies, for eksempel skilpaddevennlig fiskeutstyr som nylig er utviklet av NOAA og anbefalt av World Wildlife Fund.»
I mellomtiden fortsetter kartleggingen av lærskilpadder. Gaspar fortsetter: «Vi forsøker nå å beregne hvor fort skilpaddene svømmer under forflytningene ved å bruke totalhastigheten som registreres av Argos-mottakerne og deretter trekke fra havstrømmenes hastighet ut fra høydemålingene. Dette er aldri gjort før, og bør gi oss nyttig informasjon om energien de bruker under vandringene.»
Franske skoler har fått muligheten til å delta i et undervisningsprosjekt om havforskning som kalles Argonautica. Skoleklassene deltar i Argo-luth-prosjektet, der de analyserer skilpaddenes bevegelser i forhold til resulatater fra MERCATOR, en modell som dekker de nordlige og ekvatoriale delene av Atlanterhavet og benytter faktisk informasjon fra radar-høydemålere.