ESAs generaldirektør om betydningen av månelandingen og utforsking av månen

ESAs generaldirektør, Jean-Jacques Dordain: for førti år siden satte mennesket foten på månen for aller første gang. Hvilken betydning hadde det?

Hvilken betydning hadde det den gang? Den gang betød det at den amerikanske teknologien var sterkere enn den sovjetiske, siden det var det amerikanske flagget som ble plantet på månen. Men i dag tror jeg vi kan se dette i et helt annet lys. Det faktum at flagget som først ble satt på månen var amerikansk, er ikke lenger det som betyr mest. Jeg tror det viktigste, og det som vil bli husket mye lengre, er at astronautene oppdaget vår egen planet. De så jorda som en liten golfball som fløt rundt i universet. Månefarerne klarte å bringe tilbake til jorda ideen om at fremtiden vår er global, og at vi må tenke på jordas fremtid globalt og ikke individuelt. Det er dette månelandingen betyr i dag, og det er noe helt annet enn hva det betød for 40 år siden..

Vil flere mennesker reise til månen? Hvis ja, når vil det skje og hva vil det bety?

Ja, jeg er sikker på at mennesker vil reise til månen igjen. Månen er bare tre dager fra jorda, og tre dager er det en tur fra Paris til Marseille tok for litt mer enn hundre år siden, så jeg kan ikke se noen grunn til at vi ikke skal kunne dra tilbake til månen. Men denne gang vil ikke målet være å plante et flagg der. Ideen er å bruke månen som en hvilken som helst annen del av miljøet, for vitenskapelig forskning, for å opprette et varslingssystem for asteroider eller andre ting som kan true planeten vår, eller som en kilde til ressurser som kan tas med tilbake til jorda. Slik jeg ser det er månen en del av miljøet vårt, og jeg er sikker på at vi kommer til å reise tilbake til månen. Men denne gangen vil vi dra til månen sammen, og ikke som to konkurrerende land.

Vil Europa dra til månen, når vil det skje, og hva vil det bety?

Jeg tror Europa vil spille en rolle i en slik internasjonal utforsking av månen. Men hva det vil bety, det vet vi ikke ennå. Det er en beslutning som må tas på politisk nivå, og ikke av enkeltorganisasjoner. Per i dag er Europa avhengig av andre for å dra til månen med astronauter. Og siden vi er avhengig av andre, kan ikke vi ta noen initiativer. Vi kan bare bidra til et amerikanskledet utforskningsprogram. Europa kan definitivt bidra med interessante teknologier på områder der jeg vil si vi er best i verden, men vi er ikke i en posisjon der vi kan ta noe initiativ. Dermed er dette det første scenariet: Et europeisk bidrag til et amerikanskledet utforskningsprogram.

Det finnes også et annet scenario, hvor Europa bygger opp evnen til å ta initiativer. Men det er et helt annet scenario som krever utvikling av helt nye muligheter, ikke minst et transportsystem for mennesker. Det vil kreve en avgjørelse på høyt politisk nivå, og diskusjoner på politisk nivå om Europas posisjon i et program for utforskning av månen.

Når? Slik jeg ser det, avhenger det først og fremst av amerikanernes planer. For øyeblikket har USA planlagt en bemannet måneferd innen 2020. Men slik jeg ser det er ikke datoen den viktigste faktoren. Vi snakker ikke om noe kappløp denne gang, så vi har god tid. Det spiller ikke så stor rolle om det ikke blir i 2020 eller i 2025. Om hundre år er det ingen som vil bry seg om hvorvidt vi dro tilbake til månen i 2020 eller 2025, og derfor gir vi hos ESA mye større prioritet til forskning og tjenester for befolkningen. Jeg er imidlertid fullstendig overbevist om at menneskeheten vil dra tilbake til månen, om 10 års tid, eller kanskje 20 år, men det er ikke det viktigste.

I en kontekst der det er vanskelig å skaffe penger, hvorfor bruke dem på månen?

Av flere grunner. For det første fordi jordas fremtid på lang sikt ikke kan vurderes skikkelig uten å ta hensyn til miljøet vårt, og månen og Mars er en del av vårt miljø. Jorda er ikke en isolert planet, og vi kan ikke tenke på jordas fremtid i total isolasjon. Så den første grunnen er å legge langsiktige planer. Den andre grunnen er innovativ teknologisk utvikling. For å dra til månen, kommer vil til å utvikle en rekke teknologier som ikke er tilgjengelige i dag, for eksempel innen resirkulering av ressurser. Når vi dar til månen, kan vi ikke ta med hver liter med vann, hver liter med oksygen og hvert kilogram med mat som astronautene trenger for å overleve der. Det betyr at vi må resirkulere ressursene på månen så mye som mulig for å produsere vann og oksygen, og dyrke planter. Slik teknologi som vi trenger for å opprette en månebase er allerede under utvikling og vil få mange konsekvenser for hvordan vi bruker ressursene på jorda. Og den tredje grunnen: Vi trenger å gi yngre generasjoner utfordrende prosjekter for å tiltrekke oss de beste talentene til vitenskap og ingeniørfag. Dessverre ser vi en trend i de fleste industrialiserte land at begavete unge mennesker viser liten interesse for disse feltene, men jeg er overbevist om at prosjekter av denne typen kan bidra til å gjøre vitenskap og ingeniørfag til mer attraktive valg.

Hvor var du da mennesket landet på månen for 40 år siden, og hva tenkte du da?

Jeg husker veldig godt hvor jeg var, jeg satt foran TV-en den kvelden. Jeg husker også at jeg fikk ingeniørgraden min klokken 12 den 20. juli. Jeg var blitt ingeniør, og for å feire det, dro jeg på ferie. Den kvelden så jeg på TV i en bitteliten landsby i det sørvestlige Frankrike. Den gang virket månelandingen som en drøm, og en teknologisk bragd, og jeg er ikke sikker på om jeg helt forstod alle konsekvensene av det. Jeg tror jeg koste meg med hendelsen, uten å lære så altfor mye av den. Men samtidig ble jeg også ingeniør, og fikk arbeid innen romfarten, og her er jeg nå, fremdeles i verdensrommet!

Mange takk.